Utgitt: 2002
I denne
boken møter vi Lussi. Hun er alltid stille og snill, og gjør alt som hun skal.
Hun skriver pent, leser fra boka, nikker og smiler og rekker opp hånden. Hun
skriver helt riktig, har fine hender, negler og tenner. Gullet til moren, og
solstrålen til faren.
Så stille
er Lussi, at hun plutselig forsvinner en dag. Ingen kunne lenger se, eller høre
henne. Ikke klarte hun å si noe heller. Både moren, faren, læreren og alle de
andre i klassen glemte at hun var der. Til slutt forsvant hun inn i veggen, og
ble helt bortevekk. Alle ropte på Lussi, både moren, faren, læreren og de andre
barna. Ingen fant henne. Brannmennene kom også, uten at de heller fant henne.
Lussi prøvde å rope, men hun klarte ikke.
Lussi
klarer etter hvert å rope og skrike. Hun blir til en hammer, hun slår og slår.
Lussi kommer seg ut av veggen, og hun er tre ganger tre og dobbelt så synlig.
Hun roper "nå er det nok!" Og det skjønner alle. De ser på Lussi,
alle sammen. Hun er flekkete, med sagflis i håret. Hun velter stoler og kan
rope og skrike.
Så blir
det stille, og plutselig kommer det flere og flere usynlige jenter ut fra
veggen. De blir synlige! I tillegg kommer oldemor ut av veggen. Lussi har
reddet dem alle. Kanskje det finnes andre vegger også? Kanskje noen står og
venter for å komme til syne igjen? Lussi tenker de får greie seg selv, nå vil
hun hjem å spise. Hun er skrubbsulten.
Min mening:
Dette var
en fin, men spesiell bok. Den har et svært viktig tema; nemlig at flinke barn
ofte blir oversett. Det er dessverre slik at de som er stille og gjør alt
riktig får mindre oppmerksomhet enn barn som åpenlyst krever oppmerksomhet.
Boken passer for barn i alle aldre. De yngste vil kanskje leve seg inn i boken
og synes den er underholdende, mens de eldre barna (og voksne) vil kanskje se
symbolikken og budskapet som ligger i teksten.
